Skiturer og snørekjøring !

Publisert 10.01.11 av Christine

 

For en deilig vinter det har vært så langt! Og i 2011 har vi bare kost oss glugg ihjel 🙂 Idag har vi hatt årets andre skitur, på under en uke!

Den første skituren vi hadde ble en litt kald opplevelse, og kakaoen ble spart til vi kom hjem istedet. Ia syns rett og slett det ble i kaldeste laget å være i ro. Ikke hadde jeg noe dekken med til henne heller…. Emil var virkelig i hundre,noe han blir hver gang han får seletøyet på, og ser jeg har tatt fram ski eller spark. Det er jo mange positive sider med det, men kan bli litt slitsomt innimellom. Han  vil så mye på en gang liksom! Emil og Ia sprang stort sett løse hele veien innover dalen. Gikk den ytterste løypa, og der er det så ulendt terreng, så ikke så enkelt å snørekjøre der. Så da fant jeg det best å bare la de springe løse. De kommer jo på innkalling, så det er liksom ikke nå problem. Problemet derimot er jo at Emil er bombesikker på at jeg nå skal koble han fast sånn at han skal få trekke. Og dermed går han ut av sitt gode skinn, og det hjelper ikke hva enn jeg gjør eller sier… Så man får en del rare blikk i det de passerer oss, og de tror vel ganske sikkert at den hunden er rape gal! Vel vel, ikke gal bare ivrig…. Kan egentlig bare takke meg selv der, for han har egentlig lært fra første stund at når man snørekjører så skal det gå fort! Og man skal nesten ha ett snev av galskap…jeg liker jo fart og spenning…. 😉 Heldgivis for at det funker så fint å la han løpe løs, sånn at man fint kan gå en behagelig skitur også 😉

Men kobler man han fast, ja da er det bare å holde seg på beina for da blir det action! Han er gull verdt, og kunne nok helt sikkert gjort det supert som spann hund 🙂 For i oppover bakker gir han bare enda mer på, og jobber ekstra hardt for å komme seg fremover. Mens der er Neeco litt mer sparsom…og kan heller finne på å snuse om han vil det. Så Emil er faktisk mer hardtarbeidende enn trekkhunden Neeco. Nå vil jeg dog tro at Neeco er litt smartere der, og fordeler energien sin litt.  Sånn at han nok helt sikkert holder mye lenger enn det Emil gjør. Merker jo at Emil blir fortere sliten, og det er ikke fordi han er noe dårligere trent enn Neeco, tvert i mot. Så de er gode på hvert sitt punkt, men gullverdt uansett!

Løypa på tilbakeveien er mye bedre egnet til snørekjøring, så da hektet jeg Emil fast også bar det avsted. Ia holdt godt følge bak oss som vanlig. Hun finner det mest naturlig å løpe bak meg når det går fort. Forsåvidt veldig greit, fungerer veldig bra. Siste bakkene ned valgte jeg å hekte Emil av,sånn at jeg skulle ha litt mer kontroll…var iallefall det som var tanken…men en løs Emil ble bare vanskelig…da  ville han bare løpe ved siden av meg, og det endte med at han tråkket på skia mine, også gikk vi på hodet begge to!  Fikk termosen i bakhodet, og en svær blåflekk på rompa! Men det kunne gått verre! Ble straks bedre da både Ia og Emil ga meg ett par trøstende slafs 😉 Koselig var det absolutt å komme seg på ski igjen! Det gikk kjempe fint med handa også, så det lover jo veldig bra ! 🙂

 

Idag gikk turen til håkvikdalen, og denne gangen var det Neeco og Ia som ble med. Har aldri snørekjørt med alle tre noen gang…og  vet strengt tatt ikke om jeg blir å gjør det heller. Litt mye å holde styr på,  hadde man visst at man ikke møtte på noen, og hadde fjellet for seg selv så skulle jeg vurdert det 😉 Neeco er jo litt mer rutinert, og lager ikke så mye styr. Ia sprang løs som vanlig, mens Neeco stortsett var hekta fast. Når vi kom til vendepunktet så fikk de begge to løpe fritt. Og plutselig tok Neeco beina fatt, og løp laaaaaaangt avgårde. Sprang så langt at han faktisk bare ble en liten svart prikk langt i det fjerne… Lurte litt på hvor han egentlig hadde tenkt seg, plutselig stoppet han. Og da  var det akkurat som han lurte på hvor vi hadde tatt veien, og om vi ikke skulle komme etter…men da han innså at vi ikke kom, så snudde han og kom tilbake i full fart igjen! Han var skikkelig tungpustet da han kom tilbake, ble litt bekymra for han.Men han kom seg heldigvis kjapt igjen, og fikk roet litt ned før vi startet på tilbaketuren. I og med at Neeco begynner å bli en gammel mann, så får han alltid bestemme tempoet selv. Jeg pusher han aldri lenger, og lar han alltid styre tempoet. Tilbake turen bestod stortsett bare av nedoverbakker, så da  valgte jeg å la dem løpe fritt. Så kunne Neeco bestemme sitt tempo, og jeg styrte min fart. Men Neeco hadde ingen planer om å ha noe skilpadde tempo!  Han la avsted i full fart! Og verken jeg eller Ia hadde mulighet til å holde følge med han! Og da lot jeg skia gli det de  var gode for, og bremset ikke i det hele tatt.  La inn to stopp på veien ned, så Ia ikke skulle løpe beina av seg, og sånn at Neeco var nødt til å hvile litt!  Da vi kom ned på flatmark igjen, så koblet jeg han fast, og da dro han gjevnt og trutt hele veien tilbake til bilen.  Til å bli 12 år i mai, så imponerer han stadig!!  Men vi skal ikke legge lista så høyt, så vi legger ikke ut på slike turer hver dag 😉  Også tror jeg det fungerer veldig bra at han får bestemme tempo å sånt selv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: