Bekkenløsning og aktivisering av hunder…

For to uker siden ble jeg akutt plaget av bekkenløsning, det kom kastet på meg over natta omtrent. Og for meg som ellers er rimelig aktiv til daglig, så er hverdagen ganske annerledes akkurat nå. Og med speilholke utenfor døra den første uka, så ble det ikke noe mindre komplisert å bevege seg rundt.  Noen dager kan jeg våkne opp å være i kjempe fin form, og smertene kommer ikke før på kvelden. Mens andre dager har jeg allerede vondt før jeg kommer meg ut av senga… 😦 Og en gang i blandt har jeg dager der jeg er i kjempe fin form 🙂

Så med andre ord så er det ganske vanskelig å planlegge dagene og ukene. Her får man bare ta utgangspunktet i hvordan formen er når man våkner,også får man legge opp dagen deretter.

De gode dagene prøver jeg å utnytte maksimalt ut av. Og jeg prøver alltid å få til en tur uansett om dagen er god eller ikke, da jeg har merket at jeg fort stivner til om jeg ikke får bevegd meg noe i løpet av dagen. Så en tur gjør stortsett alltid veldig godt, iallefall for hodet som får luftet seg 🙂

Idag har vært en fin dag, og vi har fått masse ut av den føler jeg 🙂 Startet den med å sette en bolledeig til heving, og i mens den sto til heving så tok jeg med meg Neeco og Ia ut på tur. Endelig har vi sparkeføre igjen, så for andre gang denne vinteren så ble det en tur med sparken. Neeco og Ia var elleville begge to, tydelig at det er morro å sparke tur!

Ikke til å legge skjul på at Neeco begynner å bli gammel mann, så jeg forlanger ingenting av han lenger. Men han drar godt fremdeles, og det var ikke mye jeg trengte å hjelpe til. Det går ikke like fort som det gjorde engang i tida, men det viktigste var at hundene virket fornøyde 🙂

Men det ble fort en times sparketur, herlig vær og temperatur 🙂

På tilbaketuren møtte vi ett eldre ektepar som stoppet oss, mannen syns Neeco var så flott og lurte på om det var en pointer. Måtte jo si som sant er at det var blanding av det ja, og mannen sa at det var ikke vanskelig å se 🙂 Og de ble imponert over hannes høye alder og at han fremdeles var så sprek. Fruen var litt mer opptatt av lille Ia som gjorde det hun kunne for å sjarmere, og syns hun var helt nydelig. Og hun ble veldig overrasket da jeg sa hun var fullvokst og at det var en liten gjeterhund.  Mannen derimot lot seg ikke imponere så mye av den lille brune, og konkluderte med at hun sikkert egnet seg dårlig på fjelltur…

Alt i alt var de begge enige om at jeg hadde to flotte hunder, og da kan jeg jo ikke gjøre annet enn å smile og være enig 🙂

Vel hjemme igjen ble det solboller på menyen, kjekt med litt snacks etter en flott tur.

Etter middag tok vi oss en tur på lydighetstrening, Ia fikk være litt sosial først. Men hun blir fort litt småsur på andre store hunder, iallefall om de blir for nærgående og bøllete.  Men så går det seg som regel til, å så lenge de ikke plager henne så er alt i orden 🙂 Lille frøet, noen ganger så trur jeg ikke hun vet hvor lett de egentlig bare kan spise henne om de ville :p

Fikk trent litt fvf med henne, og det gikk veldig bra. Også trente vi på å holde posisjonen sin på plass, og jeg merker at hun stadig klarer å sitte litt lenger for hver gang. Så noe fremgang er det helt klart å spore. Tenkte vi skulle øve på innkalling….men Ia syns det ble for kaldt å sitte så lenge på snøen…så da kom rompa litt opp fra bakken… Tenkte at jeg ikke gadd å terpe noe på det, så da lot vi det være å gjorde heller noe annet. Vil nok aldri gå noen lydighetskonkurranse med henne når det er snø på bakken og minus grader uansett.

Emil fikk komme ut etter at de andre var dratt, han er ikke akkurat så veldig flink til å gå i bånd. Og jeg klarer ikke så mye rykk og napp om dagen, så da er det enklest å la være å ha han i bånd. Hadde lyst til å prøve apportdirrigering med han, dette har vi ikke gjort siden Amokk kurset. Kan vel si det sånn at til å ha gjort dette en økt tidligere så hadde han ikke glemt hvordan det skulle gjøres. Han var kjempe flink og tok riktig hver gang! Så nå gjelder det å kvalitetssikre dette litt, og utfordre han litt mer for hver gang.  Også gjenstår det å se om vi får til hele øvelsen tilslutt….

Litt innkalling med dekk prøvde vi også…men var ikke sånn superfornøyd med det, han kan like gjerne tilby stå som dekk…. og man ser tydelig at han ikke er helt sikker på hva jeg mener når jeg kommer med dekk kommandoen. Så her er det vel bare å korte ned på avstanden, og se om vi finner ut av det 🙂

Sitt under marsj gikk strålende! Yey, endelig ser den ut til å fungere som den skal!

Kjørte også noen runder med fvf, ingen lyd og kjempe flott plassering! Når jeg tenker meg om så hadde han faktisk ikke noe lyd i det hele tatt på dagens trening! JIPPI! 🙂

Lydighet er faktisk ett veldig greit alternativ når jeg sliter med bekkenet, for det er så mye vi kan trene på mens jeg omtrent bare står i ro 🙂

 

Reklame

Ett fantastisk 2011

Når jeg tenker tilbake på året som har gått, så bringer det med seg veldig mange gode minner! 🙂

2011 har inneholdt mange store ting, nesten litt skummelt å tenke på hvor mye som kan skje i løpet av ett år! 🙂

I mars var vi på en utrolig flott ferietur til Thailand sammen med svigerfamilien! 3 uker med masse opplevelser,sol og varme! Heldig var jeg som hadde familie og venner her hjemme som stilte opp å passet hundene!

Håper jeg en gang kan få muligheten til å reise tilbake til dette fantastiske landet ! 🙂

Agility sesongen startet i april, og den startet vel med ett brak.  Hadde ikke vært hjemme en uke fra ferie før det var tid for stevne. Emil hadde fått trent litt agility mens jeg var borte, mens Ia hadde hatt nesten 4 uker uten trening. Men Ia sanket sine første hopp 2 napp, og Emil fikk sitt første cert i agility den mnd. Bra start på sesongen!

Påsken ble dessverre ikke helt sånn man hadde tenkt. Meninga var å tilbringe den på hytta, med familie, skiturer og god mat. Istedet ble den ett reint smertehelvette! Kort fortalt skadet jeg kneet mitt under ett fall på ski, og måtte ta det med ro i mange uker etterpå! Skikkelig strek i regninga med tanke på at sesongen akkurat var i gang! Noe løping med krykker var ikke akkurat mulig, og bilkjøring klarte jeg ikke gjøre på noen uker. Men sta er jeg , og så fort jeg klarte å kjøre bil selv så var vi i gang. Det finnes faktisk mye man kan trene på uten å løpe.  Jeg kjøpte meg også en BOT knestøtte som gjorde underverker for kneet, og mer stabilt å gå på det. I slutten av april hadde jeg meldt Ia på karaktertest, og etter godkjenning fra dommerne fikk jeg lovt å humpe rundt i skogen på krykker. Kanskje ikke helt det ideele, men vi fikk det da til. Og Ia bestod karaktertesten med glans! 🙂

I midten av mai prøvde jeg meg på ett agility stevne med Emil og Ia, uten videre suksess da jeg ikke klarte å løpe noe særlig.  En handler som ikke klarer å gjøre jobben sin 100% er ikke noen god handler. Men sta som jeg er så må jeg jo bare prøve…. Vi dro også en helgetur til Lofoten, idyllisk og flott som alltid! Hundene storkoser seg der ute, masse flott natur!

6 uker etter kneskaden begynte kneet sånn smått å bedre seg, og vi dro på stevne tur til Tromsø.

Fort første gang på nesten to mnd klarte jeg å løpe mer eller mindre normalt! Det ga også resultater på agility banen, og vi gjorde skikkelig comeback, Emil fikk sitt agility cert nr 2, og Ia tok med seg to napp i hopp! 🙂 Kan ikke klage på det resultatet!

Og så må jeg jo ikke glemme at verdens herligste Neeco ble 12 år! Flott alder på den gutten! 🙂

I juni bestemte jeg meg for å satse på å reise ned til NO i oktober,  booket både hytte og flybilletter. Reisefølget vårt  skulle være Ruth og Gunn, samt Aywa og Bianca. Noen mnd fremover med venting og sommerfugler i magen! 🙂

Pinse stevnet med storcert ble avholdt i Skjomen, og det ble en meget varm opplevelse! Emil gjorde ingen storsuksess den helga, og nok en gang glapp storcert og championat. Ia går klokkereint, og henter hjem sine siste napp i hopp 2, og er dermed klar for hopp 3 etter den helga!

Siden Gunn var bortreist på ferie, så hadde jeg fått æra av å gå hopp med Aywa begge dagene.  Noe resultater å skryte av ble de ikke, men morsomt og lærerikt iallefall 🙂

I slutten av Juni to dager før vi skulle reise nedover NKK Trondheim, skadet Ia seg på en trening. Noe som resulterte i at hun måtte dopes ned og operere kloa. Kjempe kjipe greier, med trippelt stevne i Trondheim og debut i klasse 3 med henne. I tillegg måtte de fjerne hele kloa hennes,noe som økte infeksjonsfaren.

Men Trondheimstur ble det, ut på tur med hele familien. Og riktig så koselig ble det med camping i hagen hos Annica & co 🙂 Emil gikk mange gode løp,og plasserte seg høyt på resultatlistene. Dessverre ble det litt stang ut på NKK stevnet, så nært så nært storcert igjen. Ett filleriv på agilityen, og en feilplassering fra meg i hoppen. Men likevell godt fornøyd med Emil gutten og helga 🙂

Ble en aldri så liten agility ferie også dette året, tett etterfulgt av Trondheim satte vi kursen mot Piteå og internationalt agility stevne der. Og nå var Ia klar for agility igjen!Blei en fin hopp 3 debut med henne. 5 og 10. plass med over 30 startende, og veldig nært å få seg ett svenskt cert også! Emil ble det litt mer klabb og babb, men noen topp 10 plasseringer fikk han. Vi passet på å nyte ferien litt også mens vi var der, og campingliv med tre hunder gikk overraskende bra 🙂  Dessverre sluttet ikke sverigeturen like bra, med biltrøbbel og masse styr! Men vi kom oss heldigvis trygt hjem på ett vis, og med god hjelp!

Midnatsolhoppet kan vi jo ikke unngå å få med oss, og denne gangen fikk vi selskap av Martine og Kenya!  Kjempe koselig som alltid!

Emil gikk noen flotte feilfrie løp, flere ganger! På baner jeg faktisk ikke hadde trodd vi skulle klare det på.  Ganske herlig følelse og veldig morro! Ia debuterte i agility, og fikk til noen fine løp. Marginene er små og små fille ting gjorde at nappene uteble. Men det viktigste syns jeg var at feltforståelsen var der, og at hun var trygg på felthindrene 🙂 Som seriøse atleter ble det tid til litt fyll og fanteri også! Martine,Jan Tore og jeg dro ut å gjorde Tromsø by utrygg! Sjelden har jeg vært så bakfull på ett agility stevne noen gang….og det enda vi begynte klokka fire på ettermiddagen…. men morro var det…. Heller ikke denne gangen kunne jeg reise hjem med nybakt champion, men skam den som gir seg. Og jeg så jo helt klart at vi ligger godt an til å få det til 🙂

Siste helga i juli pakket vi i bilen og dro på lp samling på Senja! Ei kjempe helg, med masse nyttig trening med både Emil og Ia. Kunne se masse fremgang på de begge to! Gullverdt, og masse fellesdekk trening med Emil!

August var også en aktiv mnd, og allerede første helga var det utstilling,lp og agility stevne.  Rorbu helg, og litt ferie i lofoten i tillegg til hundehelg. Ia ble stilt ut, og full fart på agility banen. Emil skulle konkurrere i lydighet og gå agility.

Ia fikk cert og BIR på utstillinga, og Emil gjorde det ikke så allerverst på lydigheta, aller mest fornøyd med at han fikk 10 på fellesdekken! Men opprykk ble det ikke.

Agilitymessig ble helgen veldig bra, Emil fikk cert i både hopp og agility,og Ia fikk seg ett hoppcert ! 🙂

NKK Tromsø og årets siste mulighet for storcert for vår del. I tillegg skulle Ia i utstillingsringen å prøve seg på storcert der. Emil hadde en topp helg, med to feilfrie løp på lørdagen, en 2.plass i hopp,1.plass og cert i agility. Ia gikk feilfritt agility, 1.plass og napp!  Søndagen ble en våt fornøyelse, men Ia viste seg til 2btk og res.cert i utstillingsringen. Hun går også feilfritt agility løp og får napp nr 2. Emil sklir på det sleipe underlaget under agility løpet, får med seg fem feil og der glapp agility championatet!

Men Emil satser det han er god for i hoppen, nemlig gull! Og det blir feilfritt hopp løp, 1.plass cert og CHAMPIONAT!

September kom, og vi skulle igjen prøve oss på lydighet, ikke noe supert resultat, og ikke lå han på fellesdekken.  Ia gikk ett kjempe flott hopp løp, og fikk seg nok ett hopp cert! 🙂 Emil gikk også feilfritt hopp, og vant klassen sin!

Sortland tur hadde vi også i september, med dobbelt stevne i agility, og lydighet en dag med Emil.

Ia gikk mange fine løp, og ble belønnet med hoppcert i ett av dem.  Emil fikk endelig det etterlengtete opprykket til klasse 3 lydighet, og vant klassen.

I slutten av september var vi en dagstur i Tromsø, siste innspurt før NO. Ia klarte siste nappet i ag 1, og fikk opprykk til 2. Emil gikk noen fine løp, men uten de store resultatene.

 

.

Så var oktober her, og årets store begivenhet NO sto for tur. Det ble virkelig en opplevelse for livet!  Kort fortalt ble resultatet av helga mye mer enn jeg hadde turt å håpe på. Emil gikk mange fine løp, blandt annet fikk han seg 4.plass i ag 3, og 7 plass i hopp 3. Noen fine løp i NO ble det også, og vi havnet godt opp på lista av over 100 startende.  Ia var bare helt suveren! Hun plasserte seg godt på listene i de offisielle løpene, og fikk blandt annet 1.plass i ag 2, og napp til klasse 3.  Likevell var vel kanskje plasseringen i selve NO det som vi kommer til å huske best. Lille Ia løp nemlig inn til en fantastisk 4. plass!! Her konkurrerte vi mot mange av norges beste ekvipasjer, samt noen svenske! Du verden for en herlig opplevelse! Så stolt over va vi har klart å få til sammen på kort tid! 🙂

En kjempe flott avslutning på ett fantastisk konkurranse år! !

Resten av året har vi brukt til trening,turer og masse kos! 🙂 Vi lader opp til ett nytt år, med nye muligheter!

Skal bli spennende å se hva 2012 kan bringe med seg 🙂 Vi er klare for nye utfordringer !

Rallarutstillinga 2011

Høsten er her,og med den kommer også rallarutstillinga. Så lenge jeg kan huske, så har vi alltid deltatt på den. Utstilling,lp og/eller agility,og i år var intet unntak. Hadde meldt agility, pluss at Emil skulle prøve seg på lydighetsbanen.

Vi var tidlig på plass ved lydighetsringen, og Emil hadde god tid til å sondere terrenget. Vi går liksom ikke lp så ofte at jeg helt har fått kontroll på oppvarmingsritualer. I agilityen derimot vet jeg veldig godt hva vi skal og ikke skal gjøre i forkant av ett løp. Håper vel at vi med tid og stunder kanskje kan få litt kontroll på rutinene før vi skal inn i lp ringen,enn så lenge må vi bare prøve oss litt frem.

Det var åtte hunder påmeldt i klasse 2, så det ble to fellesdekker. Vi skulle være med på den første, og for å gjøre en lang historie kort så gikk det skikkelig shit! Emil hadde satt seg opp ikke lenge etter jeg hadde gått i fra, og kanskje 30 sek etterpå kom han løpende bak teltet til meg. Det ble rett og slett alt for mye forstyrrelser for Emil den dagen.

Selve lp programmet gikk egentlig helt greit, bortsett fra at Emil kavet seg en del opp. Og igjen nullet vi på dekk under marsj! 😦 Bortsett fra det hadde vi noen tiere og niere,men heller ikke denne gangen nok til opprykk!  Har analysert, og tenker at det er mye min feil at vi ikke får det til. Og at det helt sikkert er mye vi kan gjøre annerledes når det kommer til treningsopplegg.  Så har begynt å ta litt tak i det, og lagt opp treninga på en litt annen måte nå i det siste. Så vil det vise seg om det kanskje kan gi noen resultater etterhvert 😉

Så var det agilityen. Ia var veldig gira, og gjorde en elegant tjuvstart på første løpet. Vel, ingen kjære mor og rett tilbake til start. Siden hun hoppet første hinder før jeg fikk stoppet henne, så ble det selvsagt disk når vi startet om igjen. Men andre gangen satt hun i det minste i ro til hun fikk beskjed om noe annet. Sånn bortsett fra disken er jeg veldig fornøyd med farta i slalomen, stige og møne feltet på det løpet 🙂 Agility løpet til Emil ble bare rot!  Tull og vas, og jeg var skikkelig skuffet når jeg gikk i mål. Hadde ikke hodet med meg i det hele tatt, mest skuffet over meg selv egentlig. Emil gjør jo som regel bare det han får beskjed om, og når det ikke kommer noen beskjeder,ja så blir det iallefall bare rot! 😦

Hadde bestemt meg for å gi bånngass på hoppløpene! Løpe på, og ikke feige ut. Greit fornøyd med Ia sitt løp, eneste var at jeg skulle tatt ett foranbytte på slutten av løpet istedet for ett bakom. Feilfritt blei det, og tidsmessig holdt det også, klasse vinner og cert! Igrunn litt snodig at den lille hunden allerede har skaffet seg 2 cert i hopp! Er jo faktisk første året hun konkurrere skikkelig. Hun debuterte ifjor,men gikk kun fire hoppløp den sesongen. Men kjenner det er litt godt at konkurranse sesongen er på hell, har masse ting vi skal trene og pirke på igjennom vinteren 🙂

Emil var alt alt for høy når vi gikk til start i hoppen,og jeg bare tenkte at vi kom til å gå nok ett fiasko løp. Han bjeffet og var veldig ukonsentrert på starten. Ventet med å gå ifra til han klarte å være stille. Vil helst ikke ha sånt bråk på starten,så prøver at han ikke får noen løsning på den adferden.

Syns ellers at løpet fløyt veldig bra, selv om banen kanskje ikke var av den vanskeligste kaliber. Men likevell noen utfordringer. Fornøyd med slalominngangen, samt noen grunnsvinger og bakombytter med tighte svinger 🙂

Det ble feilfritt, med best tid og klassevinner! Men siden han helgen før ble champion, så ble det jo ikke noe cert! Merkelig følelse at vi liksom var best, men ikke ble belønnet med noe. Nesten litt kjipt å være champion :p

Og da slår tanken meg, at til neste år blir det nok ennå mere farting over til grensene. Emil mangler kun storcert i agility, og det er jo ikke så mange NKK stevner. Så da kan vi prioritere utlandet til fordel for de norske småstevnene. Ia mangler storcert i hopp hun også, og i agility kan vi like godt prøve å få noen pinner i sverige i klasse 2 🙂

Etter konkurransen dro vi opp på fjellet. Der hadde Narvik hundekjørerklubb høstsamling. Gikk en tur med hundene, fikk en god dose valpekos,grillet og bålkos med trivelig selskap 😀  Var en sliten gjeng som ramlet inn døra hjemme sent lørdagskveld! 🙂 Tror også Neeco var veldig fornøyd med å være tilskuer på konkurransen, hilse på noen søte tisper og leke litt med ett par valper! Fineste god gutten!

 

Fredagskos :)

 

Ingen kims ingen kos…eller rettere sagt ingen hund,ingen kos 😉 Utrolig mye hygge i det å ha hund, ingen tvil om det. På fredag som var ble det mye hundehygge, ikke mindre enn 18 valper å kose med 🙂

Tok nemlig turen innom oppdretterne til Neeco, og de har for tiden to valpekull. Ett med 11 og ett med 7 valper 🙂  Søte små rampehunder, med masse fart i allerede! Også er det så mange morsomme fargekombinasjoner, skikkelig vidt spekter av farger og utseende! De venter ett kull til i løpet av sommeren, spennende å se hva som kommer der. Kjenner man får lyst på en sånn liten en, rart å tenke på at det er 12 år siden Neeco var så liten!

På ettermiddagen fikk jeg melding fra Ida om vi ville være med på tur. Og det ville man selvsagt! Ida har ei veldig søt jaktlabb frøken, på litt over ett år! Masse sprut og energi 🙂  Neeco trives veldig godt i hennes selskap, og de løper som noen gale! Ble en fin fjelltur, og varmt var det også!  Når vi kom frem til snupunktet, så kom det en skikkelig regnskur!  Enorme regndråper, og iskalde var de! Heldigvis forsvant det like fort som det kom, så resten av turen var det opphold og fint igjen 🙂

Hummer og kanari

Plutselig var vi ved ukeslutt igjen, og dagene ruller avsted! Om bare noen dager er det sommerferie,og da setter vi kursen mot Trondheim,NKK utstilling og trippelt ag stevne. Gleder meg masse!

Emil har vært en del ustabil den siste tiden, veldig ukonsentrert og oppkavet på trening. Ikke noe kult å trene med han når tingenes tilstand er på det viset. Passer veldig dårlig at han er i den modusen for tida, siden vi straks skal legge i vei på flere store stevner. Men de er jo ikke maskiner, så man får bare prøve å gjøre det beste ut av situasjonen.

Vi har brukt en del tid på lp trening de siste ukene. Ser en liten fremgang hos Ia når det gjelder å strekke tida på forskjellige øvelser, så det hjelper selvsagt å trene regelmessig. Men undrer meg over at hun fremdeles innimellom sliter med posisjonen på plass. Den er med andre ord ikke helt befestet, hun kan slå til å gjøre den helt perfekt,for så 2 sekund etterpå sette seg helt ute av posisjon.Søte rare lille hunden, men vi får vel bare øve mer. Ser at vi har flere momenter som vi nesten kan sette sammen til ferdige øvelser. Dekk under marsj,innkalling, og hopp over hinder er de som er nærmest ett ferdig resultat. Har klart å strekke tida litt på enkel dekk, men det er vanskelig syns Ia. Tannvisning har vi jo ikke akkurat fått trent noe på, da vi stortsett trener alene.Fri ved foten syns jeg begynner å bli veldig bra, hun henger bra på i vendinger, og kan nå løpe uten å bjeffe samtidig 😉  Vi har jo som mål å få til å starte i løpet av høsten, og det håper jeg vi skal få til!

Emil kan jo nesten lp 2 programmet i søvne, men det skader vel aldri å terpe litt…..men jeg merker at vi begge to begynner å bli mektig lei det programmet, og det hadde smakt med ett opprykk!  Nå har han dessverre begynt å tulle med stå,dekk og sitt under marsj….og er innimellom helt vilkårlig va han tilbyr på de forskjellige kommandoene. Så har bestemt meg for å kutte ut sitten en stund fremover, til opprykket er i boks. Innkallinga er super, hoppet veldig bra,apporten hender det han dreper litt før han plukker opp.  Vi har jobbet iherdig med ruta, rett og slett hjernevasking! Og idag så jeg at ting har gitt resultater!! Han kunne nemlig løpe ut, og plassere seg midt i uten at vi brukte target !! 😀 Endelig har han gitt slipp på trangen til å løpe ut til selve kjeglene! 🙂 Enkel dekk med skjult fører går sakte men sikkert litt fremover, så jeg aner ett lys i tunnelen 😉 Har også terpet mye på at han skal sette seg helt opp på avstanden, han har hatt en uvane med å bare komme halvveis opp. Men her er det ingen kjære mor lenger, og han setter seg mye bedre!  Er faktisk litt morsomt med lydighet, iallefall når hundene også syns det !

Vi har ikke fått trent så mye agility i det siste, da ting har gjort at vi ikke har kommet oss på fellestreningene. Men har fått trent litt hoppeteknikk med Emil hjemme, samt litt slalominnganger med Ia. På onsdagens trening fungerte ikke Emil overhodet, det ble bare krøll det meste! Ia gikk veldig bra, og fikk prøve seg på fullhøyde for første gang. Var veldig spent på om hun kom til å ha litt problemer med det, men der hadde jeg ingen grunn til å være redd. Hun flyr over, og nølte ikke i det hele tatt!

På dagens trening skulle vi prøve oss på denne banen, og jeg skulle teste ut Ia og felthinder i en bane.

Ia gikk noen knalløkter! Og hun suser over mønet, og har en veldig fin vippepassering. Stigen jobber vi litt annerledes med, da jeg ønsker at hun skal stoppe i 2+2 på enden. Hun begynner å bli ganske god på det,men det hender hun har litt stor fart, og ikke klarer å stoppe når hun skal. Da rygger hun tilbake i posisjon, ikke helt heldig, men hun begynner i allefall å få forståelse for hva jeg ønsker av henne. En litt uheldig hendelse fikk hun på vippa idag, da hun nok tenkte det var stigen hun løp over, og suste rett ut i lufta. Men vi tok vippa ett par gang etterpå, og da gikk det fint. Vi trenger nok helt klart masse mengde trening på felthindrene, men det er godt å være i gang, og debuten nærmer seg. Føler kanskje ikke at vi er helt klare enda, men vi skal gjøre ett forsøk.

Emil var heldigvis mere på nett idag!  Men han er nå en skrue på enkelte områder! Prøvde oss på en serpentin i stor fart, og det funket ikke i det hele tatt!  Men vi øvde litt på det, og det ble helt klart bedre. Men den beste løsninga ble ett bakombytte istedet….. Men ellers var det faktisk veldig mye bra fra hans side 🙂

Avslutta dagen med en sykkeltur sammen med Neeco, hadde en liten stopp på en stor gresseng og trente litt triks 🙂

Sykkelturer

Endelig kan jeg bruke sykkelen igjen! Nesten to år siden sist jeg satt på sykkelsetet. Hele sommersesongen ifjor ble jo bare tull siden jeg knakk handa. Er faktisk ganske så herlig å sykle. Jeg bruker nok ikke sykkelen så mye til å trimme meg selv, men hundene derimot får trimmet seg 🙂  Er koselig å trø rundt omkring, og det går fort en time eller to når vi først tar oss en tur. Nå skal det sies at jeg enda ikke har syklet med Emil, jeg tørr rett og slett ikke. Jeg vet hvordan han er i andre sammenhenger, og jeg tviler på at han kommer til å bli noe roligere når det kommer til sykling. Og om det skulle bli aktuelt så må jeg nok koble på en springer, for uten tørr jeg i allefall ikke. Neeco derimot er det absolutt ingen problem å sykle med, men så har han også gjort det i 11 år ! Han trekker gjevnt og trutt hele veien, men er heller ike noe problem å ha løs.  Så det hender ganske ofte at vi tar oss en sykkeltur i ny og ne bare vi to. Litt alene tid med gamlingen, også elsker han det! Hele han lyser opp når han skjønner at vi skal på sykkeltur 😀

Kne problemer!

Blitt en stund siden sist bloggings….men vet liksom ikke helt hvilken ende man skulle begynne i!

Påsken som var full av planer,og som skulle bli topp på alle måter fikk plutselig en helt annen vending! 😦

Planer som agility og lp trening,skiturer,slalom comeback,afterski,bursdagsfeiring og annet morro ble det brått satt en stopper for.

Grunnen var rett og slett fordi jeg første dag av påskeferien klarte så elegant å gå på trynet ned en bakke på ski! Resultatet ble en kraftig vridning av kneet! 😦

Valgte likevell å fullføre oppholdet på fjellet sammen med svigers,sambo og hunder. Hadde jo på ingen måte lyst å gå glipp av fjelluft,rypemiddag,pinnekjøtt,kortspill og hyttekos!  I tillegg er det kjempe flott for hundene å være der, løpe løse hele tiden,masse snø å kose seg med! Ia var faktisk den som var mest ivrig,måtte omtrent krangle med henne hver gang vi skulle gå inn. Hun ville helst være ute hele tiden,selv om vi allerede hadde vært ute i mange timer.

Tross knesmerter ble hytteturen koselig den 🙂 masse god mat, også vant jeg årets «kort og lang» mesterskap. Faktisk aldri hatt så lav poengsum før, så det var litt kult. Det vites ikke om det var planlagt spill,siden jeg både hadde bursdag og skadet kneet. Men jeg velger å tro at jeg vant på ærlig vis 🙂 Pluss at jeg og sambo brilierte i alias 🙂  Rypemiddagen ble laget av min kjære og hans far, nydelig som alltid. Og påskegul ostekake laget av svigermor til dessert,igrunn ikke så alt for gæli bursdag alt i alt 🙂

Vi tok toget ned fra fjellet på fredagsettermiddag. Skikkelig bommert var det jo at toget var nesten 1,5 time forsinka…så vi ble stående på togstasjonen å vente….det var kjedelig gitt! Ia underholdt seg selv, og sjarmerte vel stortsett alle passasjerene som sto å ventet sammen med oss. Tenker hun gjorde ventetida kortere for mange 🙂 Tipper hun fikk nesten alle til å kaste en snøball eller to til henne! Emil prøvde seg på samme greia, men fikk ikke helt den samme responsen…merkelig nok…;) Neeco la seg like gjerne ned å sov litt han, mens Emil og Ia holdt koken. Enten ved å leke med hverandre, eller hoppe rundt etter snøballer. Togturen hjem gikk kjempe fint. Ia sovnet omentrent i det jeg la henne på togsetet, Emil slappet fint av på gulvet, mens Neeco valgte å speide ut vinduet.

Da vi kom til byen valgte jeg å dra rett opp på legevakten for en sjekk. Hadde vel ikke sett for meg der og da at jeg skulle bruke resten av dagen på legevakten. Hele 5 timer ble vi sittende der! Og det verste av alt var at jeg ikke var ett dugg klokere på hva som var galt med foten min, kun nesten 1000 kr fattigere!! 😦  Beskjeden jeg fikk var at de ikke trodde det var noe brudd av det de kunne se på rgt bildene mine. Og at om det ikke ble bedre måtte jeg kontakte fastlegen over påske. 2.påskedag hadde jeg så vondt at jeg nesten hyperventilerte om noen skulle være så uheldig å komme borti foten min!  Men ikke faen om jeg skulle tilbake til legevakta, ingen hjelp å få der uansett tydeligvis!

Tirsdags morgen ringte jeg legekontoret og forklarte saken. Så da ble det skyss dit,og time hos fastlegen samme dag. Etter noen undersøkelser(og smertehyl senere) kunne han fortelle meg at jeg mest sannsynlig hadde en medial ligamentskade. Og at det ville ta tid for det ble bra igjen. Det mediale kollateralligamentet hadde fått seg en skikkelig strekk. Alså leddbåndet som går på innsida av kneet/låret hele veien. Og at jeg antagelig hadde gjort det verre med å gå på ski etter fallet….men hva visste vel jeg der og da. Tenkte jo at jeg bare hadde landet litt for kjært, og at det sikkert ikke var noe farlig.Han mente dog det var gode nyheter at det ikke virket som menisk og korsbånd var skadet. Pluss at jeg hadde sterke muskler i bena,som helt klart ville hjelpe meg kjappere på beina. Måtte jo selvsagt spørre om det ville ta lang tid før jeg kunne løpe normalt igjen ….han antok en mnd…Og at man ikke skulle spøke med slike skader! Så han skrev ut en resept på ro,hvile,smertestillende og betennelsesdempende.

Jeg personlig var lettet over at jeg endelig visste hva jeg hadde å forholde meg til. Men hadde mest lyst til å gråte med tanke på at vi nå går inn i sesongstarten for alvor! Og at jeg absolutt elsker mai,og den treninga som man så lenge har lengtet etter på barmark!

Istedet humper jeg rundt på krykker på uant tid. Har tre våryre gale hunder som virrer rundt meg! Min iver etter å trene,og galskap ettersom jeg støtt og stadig leser i blogger der folk både legger ut bilder,filmer og baner fra treningen dems!! *smerte* Merker også at hånda mi ikke helt setter pris på all belastninga den får når jeg bruker krykker,den er nok ikke 100% god etter skaden i sommer. Men vi gir ikke opp så lett!

Har allerede bestilt meg en BOT knestøtte, som forhåpentligvis kan hjelpe på skaden. Og med gode treningskompiser i ryggen, så har jeg meldt på stevne 18 mai her hjemme, og dobbelt siste helga i mai i Tromsø. Så om jeg ikke skulle være løpeklar selv, så har jeg noen støttespillere som kan steppe inn som handler 🙂

Ellers så er jeg imponert over hvor greie hundene har vært den siste uka. Ingen masing selv om det har blitt særdeles lite aktivitet. Gudskjelov at de har hverandre, så de kan leke av seg litt energi. Idag har de også løpt sammen med nabo hunden,noe Ia setter ekstra stor pris på. En på sin egen størrelse som hun kan løpe og leke med. Og igår var vi ved klubbhytta en tur, så de kunne boltre seg der inne, og løpe som noen tullinger. Kaste ball å gjøre sånne aktiviteter som jeg kan delta på. Litt tungvint å være avhengig av at noen kan kjøre meg rundt, heldigvis stiller både mamma og sambo opp når de har mulighet.

Nå satser vi bare på at kneet kommer seg rimelig kjapt, og at jeg kan begynne å gå normalt om ikke så lenge. Og at det derifra ikke er så lenge til jeg kan løpe litt igjen 🙂

«Man kan trene for å bli nest best, men for å bli best må man ha det gøy»

Vår i lufta…

 

Da vi kom hjem for litt over en uke siden var det ikke mye som kunne minnet om vår her hjemme. Bilen min måtte vi måkke frem, og bakken var helt umulig å kjøre i. Vi vasset i snø på tur, og man kunne se langt etter barmark. Men etter vi kom hjem så har været vært knall,sol og fint, og plussgrader.  På en uke har det skjedd helt utrolig mye, bakken er bar, snøfri veranda og man kan se gresset flere steder i hagen. Herlig å se at våren har gjort sin entre….kan jo selvsagt ikke være helt trygg på at det ikke kommer mer snø, men vi nyter det mens vi kan 🙂

Kan jo ikke si at vi har hatt det fælt på ferie, men jeg er veldig gla i nord norsk natur. Og det som hører med den, sommer,vinter,vår og høst 🙂 Og med finvær, så hører det fine turer til 🙂 Vi har allerede hatt mange fine turer, og til og med en skitur etter at vi kom hjem. Var helt nydelig vær en dag jeg hadde tidlig vakt på jobb, og da var det bare å hive hunder i bilen, og komme seg avgårde. Deilig er det jo også at det er lyst til rundt ni på kvelden! Da vi dro på ferie var det mørkt allerede rundt 17.

Var ganske bløt og tung snø der vi gikk. Og det er ikke helt supert for Neeco, så vi tok det ganske i hans tempo. Ikke at han helt har vett til å ta det med ro. Men vi hadde løypene for oss selv, ganske stille og fredelig i skogen ja.

Flere herlige turer i fjæra i solskinn har vi også kost oss med 🙂 Håper skiføret holder seg bra til påsken, så man får tatt seg noen turer da.

 

 

snø og skiturer :)

wow, så mye snø som har kommet den siste uken!! Skikkelig herlig vinter!! Tror helt klart dette må være den beste vinteren vi har hatt på lenge!! Stabilt vintervær, masse fin snø og fine forhold! Periodevis vært ganske kaldt, men mye heller det enn is,sørpe og regn.  Har gått mer på ski enn noensinne( iallefall på noen år), og har oppdaget steder jeg aldri har tenkt på som potensielle skiområder.

Har stortsett gått utenom rushtidene, så har hatt løyper og skog for oss selv. Har byttet på å ha Neeco og Emil med. Og det har egentlig fungert greit.  Noen løyper egner seg bedre til Neeco, og omvendt. Mens Ia er heldig og er stortsett med alle gangene. Hun springer alltid løs, så ingen trekkhjelp i henne. Men hun storkoser seg på turene, og har ingen problem med å holde følge. Selv ikke i all djupsnøen vi har vasset rundt i den siste tiden.

På fredagen hadde jeg tidligvakt på jobb, så dro rett hjem å hentet Emil og Ia. Hadde gjort alt klart dagen før, så var bare å bytte klær og hive hundene i bilen. Det hadde dalt snø hele fredagen, så var litt spent på forholdene i løypa. Da jeg kom opp i dalen viste det seg at heller ikke veien opp var brøytet….ble litt usikker underveis om jeg gjorde noe domt når jeg kjørte opp der. Har jo ikke 4×4 på bilen, og veien er smal og svingete.. Men vi kom oss helskinnet opp, ganske fornøyd med det. Men noe snørekjøring ble det ikke, løypa var borte i alle snøen. Og flere steder var det nok kommet bortimot 50 cm snø. Prøvde å hekte Emil fast, men snøen pakket seg bare foran oss, og det ble bom stopp, og veldig tungt for Emil. Så da fikk hundene heller kose seg løse på turen. Blei en fin tur uansett, selv om Emil veldig gjerne ville være trekkhund. Og flere gang ble frustrert over at ting gikk så tregt. Den hunden liker fart! På slutten av turen gikk frustrasjonen utover Ia, og hun blei mektig irritert på Emil. Emil ble plutselig veldig innpåsliten på henne, var nok ikke helt overbevist om at løpetida var helt over. Men Ia ga klar beskjed om at hun ikke var interessert, men Emil bare måtte! Han prøver aldri å ri på henne….men må bare snuse og snuse, samt sleike henne rundt ørene…noe Ia ble en smule lei av tilslutt. Da vi kom tilbake til veien hadde det vært en liten traktor og brøytet ett spor, så da fikk Emil kjørt seg en runde med meg på slep. Gjett om han ble glad!  Skulle tro han var sliten etter en times løping i djupsnø, men var ingenting å utsette på farta!  Men hjelpes så mye snø han hadde i pelsen sin da vi kom tilbake til bilen. Huff, hele han var en stor snøball! Men det har helt klart hjulpet å klippe vekk de lange fanene hans på forlabbene. Men nå hadde han i armhulene, under magen, og på bakføttene stakkars. Men like blid og fornøyd som alltid, fine Emil gutten 🙂 Ia har jo aldri noen sånne problem, veldig kjekt.

Bare litt over en time etter at vi kom hjem fikk jeg melding om at det var gått ett ras på veien vi nettopp hadde kjørt! Ikke spesielt hyggelig, kjempe skummelt! Raset var 2-300 hundre meter bredt!  Senest i sommer gikk det ett stort jordras på samme veien. De har bygd tunnel på deler av veien, men det er nok ikke nok med den ene dessverre. Blir nok en stund til vi skal kjøre den veien igjen tror jeg.  Veldig synd, for det er flotte turområder der inne!

Hadde egentlig tenkt å ha en rolig lørdag, med innslag av litt forskjellig trening med hundene. Men ski lysten har tatt helt overhånd. Og da jeg hørte om fantastiske turforhold en plass jeg aldri har vært på ski før, så klarte jeg ikke holde meg hjemme. Da jeg var kommet ett stykke på vei angret jeg riktig nok litt…for fy flate for ett dritt vær å kjøre i! Skikkelig flatt lys, og tett snøvær! Var nesten helt umulig å se noen ting…men jeg er sta av natur, og har jeg først bestemt meg, så blir det som regel sånn. Heller ikke siste biten av bilveien her var godt brøytet de siste timene.  Men så mye snø som kom, så ble stortsett alt dekket med snø igjen på null komma niks.  Fant en parkeringsplass der jeg håpet at jeg ville komme meg løs igjen etter endt tur. Hadde Neeco og Ia med meg denne gangen, og det var nok lurt med tanke på snø og mildvær. Emil ville garantert vært full av klumper i løpet av få meter. Også her var det tunge spor og masse snø! Eller det var vel strengt tatt ingen spor, bare masse snø! Men du verden så flott! Så det ble nok en tur med hundene løs. Koselig å bare rusle rundt i rolig tempo, og nyte av det naturen har å by på. Ikke så mye selskap i Neeco når han er løs.Han er meget selvstendig, og er stadig langt avgårde…Men kommer innom nå og da for å se at vi fortsatt henger på.  Men da vi hadde gått en god stund, så ble Neeco plutselig så merkelig. Holdt seg sammen med oss, og stoppet stadig opp. Enkelte gang så det nesten ut som om han hadde sett ett spøkelse.  Litt overtroisk er jeg nok, og innbiller meg at hunder sanser mer enn oss. Og var helt sikker på at Neeco viste noe jeg ikke gjorde. Med gårdagens ras friskt i minne, så ble jeg nesten nervevrak….Og tilslutt ble oppførselen hans nesten litt ubehagelig, så jeg valgte å vende nesene hjemover. Neeco sprang langt fra oss, og var veldig langørete på tilbaketuren. Da jeg endelig fikk tak i han valgte jeg å koble han fast, så jeg hadde kontroll på han. Han trakk bra tross tunge forhold. Men vi gikk i rolig tempo, og bare tok livet med ro. Ia surret bak meg, sendte henne frem så hun kunne lede an. Det var merkverdig stille i skogen….ingen fuglekvitring, eller noe…og jeg skvatt like mye hver gang snøen ramlet fra ett tre…! Kort tid etter jeg hadde koblet Neeco fast fikk jeg nok svaret på oppførselen til hans..! Da hoppet det nemlig en elg ut i sporet foran oss! Skal si Neeco fikk fart på beina! Ia som gikk fremst brydde seg heldigvis ikke om elgen! Gudskjelov for det! Stoppet en liten stund, og tenkte litt på om jeg turte å gå videre….men det var bare en vei til bilen, og det var den…Fortsatte videre mot bilen, og Neeco hadde veldig lyst å følge sporene etter elgen. Det så ut som en ung elg, så var litt redd for at det skulle være flere der. Og at vi eventuelt skulle havne midt i mellom noen! Men vi så heldigvis ikke noe mer til den eller noen andre. Og nå hadde vi bare en langstrekke og en god bakke igjen til vi var fremme ved bilen. Det gikk unna i siste bakken, og var glad når vi var fremme ved bilen. Slapp hundene litt løse, også fikk de ett lite godbitsøk. Blodet pumpet i årene, snakk om adrenalin kick! Tror ikke jeg har møtt elg på den måten før på tur med hund, men er veldig glad Neeco ikke var løs akkurat da! Han hadde garantert kommet til å sette etter elgen! Møtte rein i sommer med Ia og Emil, men de brydde seg ikke om dem, og reinen var såpass sky at de stakk fort avsted. Elgen derimot er litt mer lumsk føler jeg, også så himla stor! Litt lenger ned i veien møtte jeg riktig nok på en rein når vi kjørte hjemover i bilen….så man er helt tydelig ikke alene i skogen…action i hverdagen 🙂

Skiturer og snørekjøring !

 

For en deilig vinter det har vært så langt! Og i 2011 har vi bare kost oss glugg ihjel 🙂 Idag har vi hatt årets andre skitur, på under en uke!

Den første skituren vi hadde ble en litt kald opplevelse, og kakaoen ble spart til vi kom hjem istedet. Ia syns rett og slett det ble i kaldeste laget å være i ro. Ikke hadde jeg noe dekken med til henne heller…. Emil var virkelig i hundre,noe han blir hver gang han får seletøyet på, og ser jeg har tatt fram ski eller spark. Det er jo mange positive sider med det, men kan bli litt slitsomt innimellom. Han  vil så mye på en gang liksom! Emil og Ia sprang stort sett løse hele veien innover dalen. Gikk den ytterste løypa, og der er det så ulendt terreng, så ikke så enkelt å snørekjøre der. Så da fant jeg det best å bare la de springe løse. De kommer jo på innkalling, så det er liksom ikke nå problem. Problemet derimot er jo at Emil er bombesikker på at jeg nå skal koble han fast sånn at han skal få trekke. Og dermed går han ut av sitt gode skinn, og det hjelper ikke hva enn jeg gjør eller sier… Så man får en del rare blikk i det de passerer oss, og de tror vel ganske sikkert at den hunden er rape gal! Vel vel, ikke gal bare ivrig…. Kan egentlig bare takke meg selv der, for han har egentlig lært fra første stund at når man snørekjører så skal det gå fort! Og man skal nesten ha ett snev av galskap…jeg liker jo fart og spenning…. 😉 Heldgivis for at det funker så fint å la han løpe løs, sånn at man fint kan gå en behagelig skitur også 😉

Men kobler man han fast, ja da er det bare å holde seg på beina for da blir det action! Han er gull verdt, og kunne nok helt sikkert gjort det supert som spann hund 🙂 For i oppover bakker gir han bare enda mer på, og jobber ekstra hardt for å komme seg fremover. Mens der er Neeco litt mer sparsom…og kan heller finne på å snuse om han vil det. Så Emil er faktisk mer hardtarbeidende enn trekkhunden Neeco. Nå vil jeg dog tro at Neeco er litt smartere der, og fordeler energien sin litt.  Sånn at han nok helt sikkert holder mye lenger enn det Emil gjør. Merker jo at Emil blir fortere sliten, og det er ikke fordi han er noe dårligere trent enn Neeco, tvert i mot. Så de er gode på hvert sitt punkt, men gullverdt uansett!

Løypa på tilbakeveien er mye bedre egnet til snørekjøring, så da hektet jeg Emil fast også bar det avsted. Ia holdt godt følge bak oss som vanlig. Hun finner det mest naturlig å løpe bak meg når det går fort. Forsåvidt veldig greit, fungerer veldig bra. Siste bakkene ned valgte jeg å hekte Emil av,sånn at jeg skulle ha litt mer kontroll…var iallefall det som var tanken…men en løs Emil ble bare vanskelig…da  ville han bare løpe ved siden av meg, og det endte med at han tråkket på skia mine, også gikk vi på hodet begge to!  Fikk termosen i bakhodet, og en svær blåflekk på rompa! Men det kunne gått verre! Ble straks bedre da både Ia og Emil ga meg ett par trøstende slafs 😉 Koselig var det absolutt å komme seg på ski igjen! Det gikk kjempe fint med handa også, så det lover jo veldig bra ! 🙂

 

Idag gikk turen til håkvikdalen, og denne gangen var det Neeco og Ia som ble med. Har aldri snørekjørt med alle tre noen gang…og  vet strengt tatt ikke om jeg blir å gjør det heller. Litt mye å holde styr på,  hadde man visst at man ikke møtte på noen, og hadde fjellet for seg selv så skulle jeg vurdert det 😉 Neeco er jo litt mer rutinert, og lager ikke så mye styr. Ia sprang løs som vanlig, mens Neeco stortsett var hekta fast. Når vi kom til vendepunktet så fikk de begge to løpe fritt. Og plutselig tok Neeco beina fatt, og løp laaaaaaangt avgårde. Sprang så langt at han faktisk bare ble en liten svart prikk langt i det fjerne… Lurte litt på hvor han egentlig hadde tenkt seg, plutselig stoppet han. Og da  var det akkurat som han lurte på hvor vi hadde tatt veien, og om vi ikke skulle komme etter…men da han innså at vi ikke kom, så snudde han og kom tilbake i full fart igjen! Han var skikkelig tungpustet da han kom tilbake, ble litt bekymra for han.Men han kom seg heldigvis kjapt igjen, og fikk roet litt ned før vi startet på tilbaketuren. I og med at Neeco begynner å bli en gammel mann, så får han alltid bestemme tempoet selv. Jeg pusher han aldri lenger, og lar han alltid styre tempoet. Tilbake turen bestod stortsett bare av nedoverbakker, så da  valgte jeg å la dem løpe fritt. Så kunne Neeco bestemme sitt tempo, og jeg styrte min fart. Men Neeco hadde ingen planer om å ha noe skilpadde tempo!  Han la avsted i full fart! Og verken jeg eller Ia hadde mulighet til å holde følge med han! Og da lot jeg skia gli det de  var gode for, og bremset ikke i det hele tatt.  La inn to stopp på veien ned, så Ia ikke skulle løpe beina av seg, og sånn at Neeco var nødt til å hvile litt!  Da vi kom ned på flatmark igjen, så koblet jeg han fast, og da dro han gjevnt og trutt hele veien tilbake til bilen.  Til å bli 12 år i mai, så imponerer han stadig!!  Men vi skal ikke legge lista så høyt, så vi legger ikke ut på slike turer hver dag 😉  Også tror jeg det fungerer veldig bra at han får bestemme tempo å sånt selv.